Lag ditt eget slekts- eller familievåpen




Betegnelsen "våpen" har to betydninger. Det er stridsvåpen som f.eks. sverd og skytevåpen, og det er heraldiske våpen (litt upresist kalt "våpenskjold") som er det vi behandler i denne artikkelen. På ikke-skandinaviske språk har man gjerne to forskjellige begrep som på tysk "Waffe" og "Wappen" og på engelsk "weapon" og "coat-of-arms" (ikke "crest", det er kun hjelmtegnet). Heraldikk er læren om de heraldiske våpen.

Alle kan lage sitt eget våpen. Noen tror at våpen er forbeholdt adel. Det er på ingen måte riktig. Vi har tradisjon i Norge for at både bondeslekter, borgerslekter og ikke-adelige embetsmenn har hatt sine våpen. Sveits har ikke hatt adel siden edsforbundet i 1291. Men nesten alle sveitsiske familier har sitt eget familievåpen. Også organisasjoner og bedrifter kan selvfølgelig lage sine egne våpen. Men våpenet må ikke være til forveksling med andre eksisterende våpen. Da tenker vi først og fremst på offentlige våpen som riksvåpen, militære våpenmerker og kommunevåpen, samt registrerte varemerker. Disse er beskyttet gjennom lov. Men våpenet bør også skille seg klart fra andre kjente slekts- eller familievåpen i Norge og spesielt kjente utenlandske våpen som f.eks. nordiske adelsvåpen.

Noen finner at det er forfedre som har hatt våpen. Men skikken med våpen er at de normalt kun ble arvet agnatisk, d.v.s. utelukkende gjennom mannsledd. Det synes kanskje negativt i vår likestillingstid. Men skulle de arves både gjennom manns- og kvinneledd, ville det bli et eneste virvar. Alternativet ville være å arve det umbillisk, d.v.s. utelukkende gjennom kvinneledd slik som ofte brudekroner. Men det ville bryte totalt med det som har vært gjeldende tradisjon til nå, og derfor være høyst upraktisk. Døtre bruker også sin fars våpen, men viderefører således ikke dette til sine barn. Men gifter de seg med en som har våpen, setter de tradisjonelt hans våpen i første felt og farens i annet. Denne kombinasjonen kan barna arve. Se nedenfor under Personlig, familie eller slekt.

En forfars våpen kan således ikke benyttes uendret dersom det ikke er en agnatisk forfars, d.v.s. en forfar utelukkende gjennom mannsledd. Men man kan bruke elementer fra en annen forfars våpen. Men våpnene må bli tydelig forskjellige. Det har vært hevdet at man må kunne arve morsslektens våpen dersom man etter moderne navnelovgivning får morens navn. Men da må man huske at våpenet ikke nødvendigvis henger sammen med navnet. Fordi om to personer har samme familienavn betyr det ikke at de derved kan ha samme våpen.


Våpenets deler

Hvit Lag Selv

I motsetning til andre merker er det heraldiske våpen ikke fastsatt i sin form. Det er en skriftlig beskrivelse, kalt blasonering, som fastsetter våpenets bestanddeler. Den enkelte eier eller kunstner kan derfor variere i stil og form innenfor rammen av blasoneringen, f.eks. av hensyn til hvor våpenet skal stå. Her ser vi noen skjoldformer som fritt kan brukes for samme våpen. I et rokokkoutstyrt rom passer det kanskje best med en rokokkoform, men ikke i et funksjonalistisk utstyrt. Alminnelige figurer i skjoldet kan også variere fra utgave til utgave. Jfr. den norske løven i riksvåpenet (populært kalt "funkisløven") i motsetning til i konge- og kronprinsflagget med en noe mer naturlig løve, også den dog stilisert. Og rundt skjoldet kan hjelmtegnet og hjelmkledet tegnes forskjellig fra utgave til utgave, men innenfor blasoneringens bestemmelser om dets tinkturer (farger).


Hvit Skjoldformer
Hvit Forskjellige skjoldformer gjennom tidene, men som alle kan brukes i dag hvor de måtte passe.


Komponering av nytt våpen - skjoldet

Skjoldet er den viktigste del av våpenet. De øvrige deler forholder seg som regel til det, men ikke alltid. Spesielt hjelmtegnet kan ha et utseende som ikke henspiller på skjoldets innhold. Ofte bruker man kun skjoldet. På de britiske øyer brukes ofte også hjelmtegnet alene, og som der kalles "crest". Det er uvanlig i det øvrige Europa. Det anses normalt viktig at nye skjold er enkle, d.v.s. at de ikke inneholder for mange elementer. Slik var det i middelalderen så man på lang avstand kunne se hvem som kom ridende. Skal de inneholde mange elementer bør det være svært gode grunner for det. Elementene eller figurene i skjoldet kan være av to typer, eller en kombinasjon av disse. Det er heraldiske figurer og alminnelige figurer.

Men la oss først se hvilke tinkturer (fellesbetegnelse for farger, metaller og pelsverk) vi kan bruke. De heraldiske fargene er rød (sinoberrød), blå (ekte ultramarin eller kobolt), svart, grønn (smaragd¬grønn) og unntaksvis purpur (midt mellom sinober og ultramarin). Metallene er gull og sølv. I stedet for gull og sølv kan man av praktiske grunner bruke gult og hvitt. Pelsverkene er hermelin og gråverk. Hermelin er hvitt bestrødd med sorte herminer (haletipper). Gråverk er sammensydde blå og hvite ekornskinn. Pelsverk brukes mye sjeldnere enn farger og metall. Normalt skal ikke farge stå mot farge, metall mot metall eller pelsverk mot pelsverk. Unntak kan være hvor det er umulig å unngå det, sammensetning av flere felt fra forskjellige andre våpen eller et dyrs bevæpning (klør, tunge, horn osv.).


Hvit Hermelin Hvit Pappenheim Hvit Wright
HvitØrskog kommune Hvitvon Pappenheim HvitWright
HvitI hermelin en gull stolpe (pæl) HvitHele skjoldet i gråverk HvitI rødt en bjelke i gråverk


Heraldiske figurer er alle former for delinger fra kant til kant i skjoldet. Se nedenstående eksempler. Siden skjoldet normalt ble båret på venstre arm (og sverdet i høyre), er høyre det som er til venstre for tilskueren (presis som høyre erme på en jakke sett forfra). For å presisere kaller vi det gjerne "heraldisk høyre" (internasjonalt kalt "dexter", mens "heraldisk venstre" kalles "sinister"). Delingen skjer normalt ved rette linjer, men kan også skje på annen måte. Det kaller vi forskjellige snitt. En bord langs skjoldkanten og et hjerteskjold, et lite skjold i midten av skjoldet, regnes også som en heraldiske figurer.


Hvit Figurer


De alminnelige figurene deler vi inn i flora, fauna og andre alminnelige figurer. Husk at de normalt ikke skal være naturalistiske, men stilisert på en heraldisk gjenkjennelig måte. Flora er roser, liljer, andre stiliserte blomster, trær, deler av trær, blader osv. Fauna er dyr eller deler av dyr, herunder pattedyr, fugler, fisker, andre virveldyr, insekter og fabeldyr. I norsk slektsheraldikk forekommer særlig hest, okse, bjørn, ulv, hjort, due og ørn eller hode eller halve slike. Gevir, vinger, hjerter, hender og føtter forekommer også. En trane skal f.eks. stå på ett ben med en rund sten i den andre kloen. Da forstår man det er en trane og ikke en stork eller en hegre. En falk skal sees fra siden med bjeller på bena som en jaktfalk. Andre alminnelige figurer kan være himmellegemer (stjerner, sol med stråler, måne), stridsvåpen (f.eks. piler, sverd), redskaper (f.eks. tang, hammer, kjele, anker, stige), klesplagg (f.eks. sko, lue), musikkinstrumenter (f.eks. fele, bjelle) og annet (f.eks. hjul, borg, svevende kors, kule, billett (rektangulær figur), diamant (som ruter i kortstokken) osv. osv.). Det finnes utallige muligheter. Man kan bruke alle tinkturer. I heraldikken kan man ha blå løver, grønne hester, svarte stjerner osv. hvor ikke tinkturen er avgjørende. Isbjørner bør dog være sølv (hvite) og ravner svarte.

(Tegning av en rekke skjold med forskjellige, navngitte alminnelige figurer)

Så har vi kombinasjonen av forskjellige figurer, særlig hvor man har delt skjoldet ved heraldiske figurer og fått flere såkalte felt som man igjen kan dele i heraldiske figurer eller hvor man kan sette inn alminnelige figurer. Alminnelige figurer kan også stå bak delinger slik at figuren også blir delt. Står figuren foran delingen så den ikke blir delt, kan det oppstå problem med at farge ikke skal stå mot farge, metall mot metall eller pelsverk mot pelsverk. Men det forekommer.

(Tegning av noen skjold med forskjellige, navngitte kombinasjoner)


Hjelm, hjelmtegn, vulst og hjelmklede

Som sagt forholder de øvrige deler av våpenet seg som regel til skjoldet. Over skjoldet står hjelmen som normalt for nykomponerte våpen i Norge bør være en tønnehjelm eller stikkhjelm. (Se mer om hjelmer under adelsheraldikk.) Mange synes det er penest å se hjelmen forfra (en face) når figurene i våpenet ikke ses fra siden, men sett på skrå mot heraldisk høyre når figuren(e) i skjoldet vender dit. Men dette kan jo varieres i den enkelte utgave og skal ikke være fast bestemt. Hjelmen farges naturlig som en metallhjelm.

Hjelmkledet henger ned bak hjelmen for å beskytte mot solen. Det er ofte splittet opp så det kan minne om akantus- eller rosemaling. Det har normalt samme tinkturer på begge sider av skjoldet, men kan ha forskjellige tinkturer, f.eks. hvor skjoldet er kløvd med forskjellige tinkturer i feltene. Normalt skal utsiden av hjelmkledet være i skjoldets viktigste farge og fôret, som vender inn mot hjelm og skjold, i det viktigste metallet. Er det pelsverk og metall bør fôret være av pelsverk. Hjelmkledet er festet på hjelmen med en fletning som kalles vulst. Vulsten bør være i samme tinkturer, gjerne med fem eller seks fletninger, annen hver fletning i metall og farge fra heraldisk høyre. Er det forskjellige tinkturer på hjelmkledet på hver side av skjoldet, kan de to midterste av seks fletninger være som hjelmkledet på heraldisk venstre side.

Hjelmtegnet (hjelmpryden) står oppe på hjelmen. Det ble særlig utbredt ved turneringer, men var lite praktisk på slagmarken. Men på en fullstendig våpentegning skal det i dag normalt være med. Også hjelmtegnet er ofte noe som har med innholdet i skjoldet å gjøre. Men det kan også være noe helt annet. Det må dog utformes som noe som kunne vært plassert oppe på en hjelm. Tidligere var det ikke uvanlig med to såkalte vesselhorn (uroksehorn) på hjelmen (slik man ofte feilaktig fremstiller vikinghjelmer). De kan være i forskjellige tinkturer, gjerne delt som i skjoldet. Mellom disse kan man også plassere figurer, f.eks. kopiert fra skjoldet. I stedet for vesselhorn brukte man ofte vinger på samme måte. Påfuglfjær var heller ikke uvanlig. Men slike hjelmtegn er ikke så vanlig i dag, men er fortsatt fullt anvendelig.


Valgspråk, motto eller devise

I forbindelse med et våpen har man ofte det som kalles valgspråk, motto eller devise. Det er egentlig ikke en del av våpenet, men avbildes gjerne sammen med dette når det brukes. Det settes gjerne på et bånd under eller, i Norge noe sjeldnere, over våpenet. Uttrykket devise har også vært brukt som betegnelse for et karakteristisk kjennetegn eller en figur sammen med et valgspråk.


Adelsheraldikk

Personlige våpen eller slektsvåpen har aldri vært forbeholdt adelen. Sveits, som ikke har hatt adel siden 1200-tallet, har flere slektsvåpen pr. innbygger enn noe annet land. Der var alle frie menn (og kvinner). Allerede i grunnloven av 1814 ble ny adel forbudt i Norge. I lov av 1821 ble all adel forbudt med unntak for de som allerede var født da loven ble vedtatt. Siden ca. forrige århundreskifte har vi således ikke hatt adel i Norge. Men i våre naboland Danmark, Sverige og Finland, og i mange andre land, har man fortsatt adel. I de fleste land har de imidlertid mistet alle sine rettigheter unntatt tittelen. Men i heraldikken har de fortsatt noen særrettigheter. I Sverige gjelder en lov fra 1762 og i Danmark en formelt ikke opphevet forordning fra 1670-tallet. Men i de fleste land er dette noe kun heraldikerne bryr seg om. Slekter med utenlandske adelsvåpen og slekter som var adelsfamilier i Norge fra den gang vi var forent med Danmark, beholder selvfølgelig sine adelsvåpen. I Danmark kan de sistnevnte også fortsatt bruke titlene. Det som særlig er spesielt for adelsvåpen er bruk av rangkroner, enten oppe på hjelmen eller i stedet for hjelm. Det var også kun kongelige og adel som kunne ha skjoldholdere på hver side av skjoldet. Det var normalt dyr, men kunne også være mennesker, f.eks. matroser, munker, villmenn osv. I Sverige er også hjerteskjold forbeholdt adel. Det har vi ikke tradisjon for i Danmark-Norge. Endelig kommer vi til det vanskeligste. I de fleste land er såkalt bøylehjelm (ranghjelm) forbeholdt adelen, mens andre bruker såkalt tønnehjelm eller stikkhjelm. De ikke-adelige familier som har lang tradisjon i Norge med bøylehjelm, bør imidlertid rolig fortsatt kunne anvende denne. Noen kan stamme fra såkalt embetsadel som man i Danmark-Norge hadde for personer i visse embeter. Men dette adelskapet var ikke arvelig. Uansett bør disse våpen imidlertid kunne brukes uendret. Men for at man ikke i våre naboland skal oppleve kommentarer som at man later som man er adelig, anbefaler vi at for nykomponerte våpen ikke å bruke bøylehjelm eller skjoldholdere, og i alle fall ikke rangkroner.

(Tegning av tønnehjelm, stikkhjelm og bøylehjelm)


Personlig, familie eller slekt

Når det skal lages et nytt våpen bør det helst lages for hele slekten hvor dette er mulig, særlig hvor denne bærer samme navn. Det har vært gjort i forbindelse med slektsstevner, men også i andre tilfeller hvor den agnatiske slekten f.eks. har en slektsbok og en entusiast som holder denne oppdatert. Men ofte vil det være vanskelig. Mange har ikke interesse eller de føler ikke tilstrekkelig fellesskap. Da kan man gå til kjernefamilien eller et hakk ut over dette med f.eks. farfars og farmors agnatiske etterkommere. Alle de interesserte bør være sammen om komponeringen. Men husk hovedregelen om at våpenet helst skal være enkelt så ikke hvert familiemedlem skal ha med egne forhold.

Spesielt er de såkalte alliansevåpen mellom to slekter. Det er særlig fruen i et ekteskap og ekteparets barn som bruker dette. Da kan man kløve våpenet og sette mannens (farens) våpen i 1. felt (1° er på heraldisk høyre side) og morens i 2°. Man må da normalt presse figurene noe så man får plass, unntaksvis kun bruke halve skjoldmerket hvor dette er symmetrisk om en loddrett midtakse. Noe sjeldnere er det å kvadrere skjoldet med farens i 1° og 4° og morens i 2° og 3°. Alliansevåpen brukes gjerne hvor mor og/eller barn bruker morsslektens navn som mellomnavn.

(Tegning av tre alliansevåpen)


Vern, registrering og bistand

I motsetning til for offentlige våpen, er det ikke noen lovbestemt beskyttelse av slektsvåpen i Norge. Det har heller ikke i Norge vært ført rettssaker om vern mot kopiering. Og vi har heller ikke noe eget register for innføring av private våpen. Men det nordiske Heraldisk Selskap (Societas Heraldica Scandinavica) publiserer nå den såkalte "Skandinavisk Vapenrulla" hvor man kan få sitt våpen vurdert og registrert. Den eneste juridiske virkning er imidlertid at man kan bevise at dette merke er antatt og i bruk, og håpe det kan vinne frem i diskusjonen med f.eks. et varemerke.

Norsk Heraldisk Forening har et rådgivende Utvalg. Dette kan vurdere et ferdig utkast til våpen, men bistand til å komponere et nytt våpen kan foreningen som sådan ikke påta seg. Men det er mange kunstnere oppført på hjemmesidens register og dessuten enkeltpersoner i foreningen som vil kunne bistå, men da ikke i foreningens regi.


Hva skal man bruke våpenet til?

Man bruker ikke lenger våpenskjold, våpenkjole utenpå rustningen eller våpenskaberakk på hesten for å kjempe som ridder. Men våpenet kan brukes på privat brevpapir, på private visittkort, i exlibris-kunsten for å merke bøker, på service (ikke helt billig) eller en malt tallerken som kunst på veggen. Det kan brukes i broderi eller som del av en vimpel hjemme eller på hytta. Skal man lage flagg av våpenmerket, skal flagget helst være kvadratisk (kan være i 2:3), og våpenmerket bør tegnes slik at det fyller flaten (ikke som løven i kongeflagget i skjoldform så det ser ut som den skal på toalettet).